Death of a Presidential Campaign

Alt skjedde så brått – og så var hele det over. I går endte valgkampen med stor V, den vi alle har fulgt med på i skrekkblandet fryd i snart to år. Brutalt ble den så altfor tidlig revet ut av våre armer.

Vi var blitt så vant til dette livet: vi lo, vi gråt, vi diskuterte, vi harselerte. Vi var blitt så vant til denne ganske så utholdelige tilværelsen, til troen på Barack, skuffelsen over John (good guy turned bad guy) og latterliggjøringen av Sarah. Hva skal vi nå ta oss til? Hva skal vi nå fylle de tomme, kalde dagene med?

Vi var blitt kjent med kandidatene, de hadde blitt en del av våre liv (med unntak av Joseph), men like brått som de hadde tatt steget inn i vår tilværelse, like brått stod de igjen utenfor. De vil fortsatt eksistere, men ingen ting vil noen gang bli det samme: det som var skal aldri bli.

Den som venter, venter ikke forgjeves, men noen ganger vil vi aller helst vente så lenge som mulig, vi haler ut tiden, for at øyeblikket vi venter på skal vare så lenge som mulig. Vi ventet, og spenningen var til å ta og føle på – det var den som gjorde det hele verdt det. Det var selve ventingen som var det beste – og det verste. Slik er det gjerne.

Men nå er det hele over. Det er slutt, finito.

Vi vil alltid ha minnene.