En reise til ølpolen?

Mye mer spennende enn Nordpolen, i alle fall!

Nåde!

Jeg trodde jeg endelig skulle få oppleve en sommer uten svensketrance, men der tok jeg sannelig feil. Selv ikke i Berlin.

Det er ikke engang varmt ute. Det er hverken fest eller promille involvert - såvidt jeg vet. Og likevel er den her. Svensketrancen.

Dermed gikk det lille jeg hadde igjen av konsentrasjonsevne over i irritasjon. Jeg er likevel ikke så egoistisk at jeg velger å lide i stillhet, og gjengir dermed et par strofer:


Jag känner en bot,
Hon heter Anna,
Anna heter hon

...slik at dere andre kan oppleve litt empati.

En lever til besvær

Reklameskilt observert på t-banen: "Sie trinken mehr Alkohol als Sie eigentlich wollen?"


Ja! Jeg tilstår, jeg innrømmer alt og innser det! Jeg kan ikke huske sist det gikk en halv dag uten at jeg havnet i etanolens sødmefylte favn. Klassisk konform kommunistarkitektur blir med ett groovy, og hverdag et fremmedord. For i Berlin svever du på en sky av konstant promillerus.

Men spør du en tysker om han eller hun nyter alkohol, kan det hende at vedkommende rister på hodet. "Jeg drikker overhodet ikke alkohol." Spør du derimot samme person om hun drikker øl, nikkes det spørrende. "Ja, det er det klart jeg gjør," sier hun, og ser rart på deg, for i Tyskland regnes ikke øl som alkohol, men er derimot en hvilken som helst drikkevare, på linje med melk og juice. Du kunne like gjerne ha spurt henne om himmelen er blå.

Et interessant konsept her i Berlin er den såkalte "Wegbier", som betyr noe sånt som "underveis-øl". Er du på vei til/fra jobb, må gjøre noen ærender, møte et par venner, besøke bestemor eller hva det skal være, ja, da stikker du like så greit innom en kiosk, og plukker med deg en flaske eller to. De mer dannede kjøper kanskje noe lesestoff i tillegg.

Om du i Norge på en hverdag hadde sittet alene på t-banen og drikker, ville de fleste trekke den slutningen at du var en alkoholiker, fnyse, for så å sette seg langt unna. Du ville tiltrekke deg oppmerksomhet, og du ville bli uglesett. I Tyskland, derimot, er dette like oppsiktsvekkende som et par hvite tennissokker (med mindre de er oppi sandalene - oh no! Somebody call the fashion police!).

Både pris og tilgang muliggjør denne normaliseringen av øl. Her ville vinmonopol og egne åpningstider for salg av alkohol i butikk blitt ansett som lettere totalitært. Nei, svært totalitært - og det i et land med...skal vi si erfaring med alternative regimetyper?

Overgang til tyske tilstander ville imidlertid ha kastet Norge ut i anarki og kaos, takket være vårt prisfokus og vår helgefyllmentalitet.

Med andre ord: Det er ikke uproblematisk å være norsk i Berlin. Heldigvis vender jeg nesa mot Oslo til høsten. Hvis jeg fortsatt (har en) lever.

Jeg er en person som tjener på andres ulykke

Vi skriver 2009, og det er finanskrisetid. Bankene sliter, bedrifter legges ned, arbeidsplasser forsvinner som dugg for solen, rikssynserne forsøker å snakke med en enda mer alvorlig stemme enn den de vanligvis benytter (ingen forskjell registreres), Keynes er hot, og Friedman er not.

Det er ikke vår! Det er vår... Sola varmer ikke, gatene er grå og kalde, og vinden river og rusker i håret. ”Det kommer til å bli verre før det blir bedre,” understreker rikssynserne, og understreker enkelte ord mer enn andre.

Det har til alle tider eksistert mennesker som har tjent seg rike på andres ulykke. Mennesker som profitterer i nødens time, i uår. Mennesker som ser muligheter. Mennesker som evner å se forbi de enorme menneskelige lidelsene. Mennesker som makter å se forbi katastrofene, nøden, elendigheten og de lange matkøene med utsultede unger – unger som er svake, som sannsynligvis ikke vil overleve, fordi de større barna tar fra dem det lille de skulle klare å få tak i – forbi alt dette, og gjennom til pengene.

Pengene som venter, som simpelthen bare venter på å bli snappet opp som et gatebarn, hvis indre bestanddeler er prima vare tross underernæring og narkotikamisbruk. Slike mennesker (de som tjener på andres ulykke – gatebarn er jo ikke mennesker) tilgis alltid i ettertid, for de hadde kun øyne for pengene...

Jeg er altså et slikt menneske. Et menneske som makter å se forbi all elendigheten, og gjennom til det som virkelig betyr noe: pengene. Når samfunnets vannglass er halvtomt, renner vannet over kanten på mitt – det er nesten for mye for meg. Men bare nesten, så jeg deler ikke.

Og hva har så jeg gjort? Det er som nevnt krisetid – også på individuelt plan. Jeg, for eksempel, mangler møbler. Det er krisetid, men jeg ser muligheter for profitt. Og ser man det: Glad og fornøyd kunne jeg her om dagen plukke med meg en superavansert ergonomivennlig kontorstol fra en bankfilial i sentrum av Berlin som ble stengt grunnet all elendigheten.

Måtte det bare bli verre!

P.S.: Jeg har tidligere skrevet om hvorledes jeg kun manglet en svart stol med høy rygg. Dette er følgelig per dags dato ikke lenger noe hinder. Katter finner man overalt.

Bolig til salgs: Visning i Det hvite hus

Washington D.C., USA: Mandag dro påtroppende president Barack Obama og hans kone på visning i Det hvite hus. Det amerikanske boligmarkedet er fortsatt på vei nedover, og skal du selge bolig nå, må du regne med tap. Én ting er sikkert: Finanskrisen har gått hardt utover boligmarkedet.

En av de uheldige som nå har lagt boligen sin ut på markedet er George W. Bush. - Det lønner seg ikke å selge nå, jeg skulle nok ha solgt boligen unna i 2004, men jeg trodde at det ville lønne seg å vente litt til med å selge, forteller George, og vrir seg i hendene. – Både i forhold til boligmarkedet og i forhold til jobben skulle jeg komme til å angre på dette, fortsetter han.

George er likevel optimistisk i forhold til utsiktene for å få solgt. – De sier at attraktive boliger fortsatt går unna, men jeg ser jo at vi har gjort det vanskeligere for oss selv, sukker han.

Skal du derimot kjøpe bolig, kan du gjøre et kupp. Har du egenkapital er det gode tider. Her er det kjøpers marked.

Barack Obama er storfornøyd. – Kan vi kjøpe bolig? Yes, we can! Prisen er ikke noe problem ettersom vi sitter igjen med gode avkastninger fra investeringer over internett, og fordi jeg har arvet penger fra en onkel i Afrika. Og jeg som ikke visste at jeg hadde familie i Nigeria engang!

Men boligmarkedet har stagnert, og aldri har det vært så få kjøpere i forhold til tilbudet. Ettertraktede boliger går imidlertid fortsatt unna, mens resten må ha flere visninger. Ekspertene anbefaler derfor at en venter med å selge boligen sin til prisene stiger igjen, men påpeker at det ikke er alle som kan vente. – Noen må selge nå på grunn av flytting, fordi de for eksempel skal bytte jobb, og det er klart at dette vil medføre tap for selger, sier senior consultant Preben Safebet i DNA Nor.

Til tross for at det er få kjøpere, anser George boligen som svært attraktiv. Han satser derfor knallhardt på én visning, i håp om at boligens symbolverdi skal lokke potensielle kjøpere til å slå til sporenstreks. – Jeg kommer til å ha én visning, med én potensiell kjøper, sier George og slår neven bordet før han fortsetter: – Enten er han med på det, og på lag med oss, eller så er han på lag med terroristene!

Death of a Presidential Campaign

Alt skjedde så brått – og så var hele det over. I går endte valgkampen med stor V, den vi alle har fulgt med på i skrekkblandet fryd i snart to år. Brutalt ble den så altfor tidlig revet ut av våre armer.

Vi var blitt så vant til dette livet: vi lo, vi gråt, vi diskuterte, vi harselerte. Vi var blitt så vant til denne ganske så utholdelige tilværelsen, til troen på Barack, skuffelsen over John (good guy turned bad guy) og latterliggjøringen av Sarah. Hva skal vi nå ta oss til? Hva skal vi nå fylle de tomme, kalde dagene med?

Vi var blitt kjent med kandidatene, de hadde blitt en del av våre liv (med unntak av Joseph), men like brått som de hadde tatt steget inn i vår tilværelse, like brått stod de igjen utenfor. De vil fortsatt eksistere, men ingen ting vil noen gang bli det samme: det som var skal aldri bli.

Den som venter, venter ikke forgjeves, men noen ganger vil vi aller helst vente så lenge som mulig, vi haler ut tiden, for at øyeblikket vi venter på skal vare så lenge som mulig. Vi ventet, og spenningen var til å ta og føle på – det var den som gjorde det hele verdt det. Det var selve ventingen som var det beste – og det verste. Slik er det gjerne.

Men nå er det hele over. Det er slutt, finito.

Vi vil alltid ha minnene.

Tromsø 2108

Kubjelle og karsk er herved anskaffet. Sykt digg at det innen den tid blir sommer-OL isteden.

The Blow: Pardon Me

Vær og singelliv

Alle henger visst på Yr for tiden. Det er dette som er nettstedet som spiser opp all din fritid, men uten å kaste en skygge av sosialt stigma. Det er helt og holdent akseptabelt å ha et dypt og inderlig ønske om å være løpende oppdatert på hvordan været blir klokka tre uten å måtte kikke ut gjennom vinduet. Yr er dessuten et mye mer åpent og inkluderende nettsted: selv faren min, som aldri lærte seg å sende sms, skriver ut time-for-time-oversikten hver dag.

Været er typisk norsk smalltalk. Det er vel det eneste temaet vi har på dette området. Vi er noen jævler på å snakke vær - lavtrykk, blæst, kuling og luftfuktighet - dette kan vi. Er det for varmt, kan vi snakke om hvor bra det er at vi er nettopp her i Norge ("da sparte vi de pengene det ville kostet oss å reise til Syden!"), men uff så varmt det var her nå! Regner det, kan vi uffe oss over hvor kaldt og guffent det er, og lengte kollektivt etter varmere strøk. Snør det, kan vi klage over piggdekk og glatte veier, samt over den evinnelige kampen mot brøytebilene som måker igjen innkjørselen.

Er været helt vanlig, grått, overskyet, ikke noe spesielt, ikke nevneverdig, derimot, må vi snakke om sport. Det funker sånn delvis, men ikke like bra som med været. Været er limet som holder det norske folket sammen. Værbitte, men fornøyde klamrer vi oss til fjellet. Den geografiske beliggenheten er ypperlig.

Jeg vil således fremme følgende påstand: Dersom det hadde blitt opprettet en online datingtjeneste rundt yr.no, så ville du ikke funnet en eneste gjenlevende singel person i dette langstrakte land.

Og nå, været!

Bon Iver: "Skinny Love"