Gjennomsnittsstilen
Hallo! Det er som med mote som med musikk. Band som nevner samtidige hypede band som inspirasjonskilder er sjelden noe å satse på, og du får ikke en mer egenartet, individuell, egen stil av å trøkke deg inn i noe som er mindre spennende enn knekkebrød, eller det samme som alle andre går med.
Du bør ikke se til siden, men oppover, når det gjelder inspirasjon. Moteblogger med "vanlige" mennesker er ikke noen spesielt god kilde til inspirasjon. Hvorfor la seg inspirere av main street fashion når du kan la deg inspirere av high street fashion? Gatemote er kult det, men der er jo som regel ikke annet enn side opp og side ned med helt vanlige klær, klær som ikke er noe spesielt, eller som kanskje var litt spennende forrige høst, men som i denne varianten er nedtont til det pregløse.
Det er egentlig ganske interessant at det er nettopp i det individualistisk orienterte samfunn at vi alle streber mot de samme idealene. Vi vil alle være unike, men resultatet blir tilnærmet likhet, fordi vi alle vil være unike på samme måte.
Poenget er nettopp det at vi oversvømmes av det middelmådige, det ufarlige, det konvensjonelle, det som ikke er spesielt spennende, men dermed heller ei utfordrende innen motebildet. En tur på moteblogger ender fort et eneste stort gjesp. Jeg ser stadig vekk spennende antrekk når jeg er ute og går, men det som havner i den gjengse moteblogg er polert, polstret og mønstret på "kvinnen i gata".
Det blir som budskapet i en amerikansk valgkamp der kandidatene fra de to dominerende partiene knives om gjennomsnittsvelgeren i sentrum. Spiselig for enhver - og dermed også helt uten smak.
William Elliott Whitmore: "Let's Call It A Night"
Du bør ikke se til siden, men oppover, når det gjelder inspirasjon. Moteblogger med "vanlige" mennesker er ikke noen spesielt god kilde til inspirasjon. Hvorfor la seg inspirere av main street fashion når du kan la deg inspirere av high street fashion? Gatemote er kult det, men der er jo som regel ikke annet enn side opp og side ned med helt vanlige klær, klær som ikke er noe spesielt, eller som kanskje var litt spennende forrige høst, men som i denne varianten er nedtont til det pregløse.
Det er egentlig ganske interessant at det er nettopp i det individualistisk orienterte samfunn at vi alle streber mot de samme idealene. Vi vil alle være unike, men resultatet blir tilnærmet likhet, fordi vi alle vil være unike på samme måte.
Poenget er nettopp det at vi oversvømmes av det middelmådige, det ufarlige, det konvensjonelle, det som ikke er spesielt spennende, men dermed heller ei utfordrende innen motebildet. En tur på moteblogger ender fort et eneste stort gjesp. Jeg ser stadig vekk spennende antrekk når jeg er ute og går, men det som havner i den gjengse moteblogg er polert, polstret og mønstret på "kvinnen i gata".
Det blir som budskapet i en amerikansk valgkamp der kandidatene fra de to dominerende partiene knives om gjennomsnittsvelgeren i sentrum. Spiselig for enhver - og dermed også helt uten smak.
William Elliott Whitmore: "Let's Call It A Night"
Labels: Mote
posted by To ra at
11:32 PM
2 Comments
