Blame it on global warming

Solbrent? Trøtt? Sent ute? Glemsk? Mistet bussen? Blakk? Full? Arbeidsledig? Gal? Forvirret? Fortvil ikke! Det hele skyldes ganske enkelt den globale oppvarmingen.

I USA var det i lang tid tradisjon for å forklare alt og alle med å vise til The Frontier. Ekspansjonen vestover hadde en enorm innflytelse på alle senere hendelser, tradisjoner, leveveier, tenkemåter, politikk (innenriks såvel som utenriks) og så videre. Kampen for overlevelsen i sivilisasjonens randsone (slik de så det) formet den amerikanske folkesjela, noe vi fortsatt ser sporene av den dag i dag.

Visstnok. Nuvel, la oss anta at det er sant, og trekke en analogi til dagens tema. I tråd med sommerfugleffekten har jeg nemlig kommet til følgende konklusjon: Alt skyldes den globale oppvarmingen. Det er ikke strukturer, kapitalismen, Gud, tilfeldigheter eller den frie vilje – det er global oppvarming.

I min videre livsførsel vil jeg derfor (bort)forklare alt med henvisning til den globale oppvarmingen.

For eksempel:
Du står opp om morgenen, og det er altfor varmt fordi du glemte å åpne vinduet og å skru av varmeovnen før du la deg. Helt åpenbart var dine tanker et annet sted, de beveget seg rundt omkring i scenarioet der polarisen smelter og havet stiger, og du lurte på hvorvidt senga di er plassert i et tilstrekkelig antall meter over havet til å klare seg, og du tenkte så mye at du glemte å sku av lyset, og nå ligger du der, svett og med hodepine, ikke spesielt uthvilt, og du kaster et blikk på klokka, og innser at du for lengst skulle vært avgårde, og morgenritualet passerer i revy foran øynene dine før du innser at du må rykke tilbake til start, for du har jo ikke begynt på noen av alle disse tingene du skal gjøre før du forlater hjemmets beskyttende sfære, for du ligger fortsatt der i senga, og og det hele på grunn av den globale oppvarmingen.

Du står opp, og tasser gjennom leiligheten og inn på badet for å ta en kjapp dusj - nå med vegansparedusj som følge av den populære holdningsendringen som har funnet sted etter at vår venn Al Gore satte global warmin’ på dagsorden. Også dette som følge av global oppvarming.

Frokosten er dagens viktigste måltid, og takket være drivhuseffekten kan du nå frotse i alskens frukt året rundt.

Du tar på deg yttertøy, går gjennom ytterdøra, lukker døra, lukker jakka, låser døra og legger nøkkelen i lomma. Du er som vanlig sent ute. Her kreves drastiske skritt, og du småløper i retning nærmeste stoppested for offentlig kollektiv transport, der det for tiden står fem ulike billettautomater, hvorav minst fire aldri har fungert, og i tillegg står alt på fransk. Det er varmt og ubehagelig, og idet du må stanse for å vente på grønt lys ved fotgjengerfeltet hever du blikket mot oven, og du hytter med neven. Lokal oppvarming!

Du ankommer ditt arbeide, og det skyldes global oppvarming.

På vei hjem må du presse deg inn på trikken for i det hele tatt å komme med, for etter at alle ble opptatt av klima skal alle på død og liv ta trikken, som kong Olav (som sikkert ikke måtte ta den midt i rushtiden), og det hele (monarken inkludert) skyldes global oppvarming.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men jeg har allerede sittet lenge nok oppe nå, jeg som var så trøtt og ville tidlig i seng, men som likevel ble sittendes her foran skjermen og taste, og grunnen må jo nesten være...global oppvarming.

I serien "Universitetet hjelper deg"

I dag: Hvordan unngå å bli smittet av svineinfluensa (som vi kaller pandemi - PANDEMI! - ja, ekstra alvorlig og med ekstra trykk, fordi det da høres mer dramatisk ut)

I sine retningslinjer om hvordan den skarve eksamensridde student skal unngå å bli ridd av nevnte svineri, skriver Universitetet i Oslo følgende på sine nettsider:

“I stedet for å håndhilse på andre, kan du gi dem en klapp på skulderen eller finne andre måter å hilse på.”


Det er utvilsomt genialt. Hvorfor har ikke noen tenkt på det før? Nei, nå kan vi bare stå det med skjegget i postkassa og antibak'en i handa. Eller?

Nei, vi må ikke sove! Vi må gjøre noe, og dette er ikke nok. Vi må gjøre mer. Vi må være villige til å ofre noe for å besørge vår individuelle selvhevdelse i kampen for den smittefrie tilværelsen. Vi må ta det hele et skritt videre. Ved å ta dette skrittet kan det være at vi snubler, men like fullt må vi ta det. (Sjekk skolissene først likevel, bare for å være på den sikre siden).

Vi må:
* utvise den største uhøflighet - ja, kanskje til og med frekkhet - vi må nemlig unngå å registrere den andres tilstedeværelse (unntak kan gis for nedsettende kommentarer så lenge Arbeidstilsynet ikke er på besøk)
* forskanse oss på det som fortrinnsvis er vårt eget kontor (eller vi okkupere et - her helliger målet middelet)
* holde oss milevis unna dette internettet, for jeg har hørt at det er mange som får virus der de intetanende surfer avgårde
* få panikk
* få mer panikk

Send gjerne inn flere forslag!

Allerede nå går kjekk, norsk ungdom foran med et godt eksempel. Hør bare her:

Ungdommen anklager ikke lenger hverandre for å være streite, homofile, jødiske, menstruelle, fattige eller feite. "Har du svineinfluensa, eller?” roper de etter Den utstøtte, som tappert forsøker å gå sin vei. De følger sitt offer hakk i hæl mens de grynter så fornøyd som bare vesener som gleder seg på bekostning av noen andre kan.

- G. O'Native, barnehage-, skole- og universitetsforsker, UiO (kirkeforsker i 0.05% stilling ved UiB).

Ja, slik ungdom vil Norge ha!

I morgen: Hvordan unngå eksamen (hint: aksepter at studieprogrammet ditt legges ned).

Så var det dette internettet

Jeg har i lang tid vært uten (dog ikke så lenge som siden sist jeg skrev noe her), men endelig er jeg igjen i det gode selskap. Jeg er på nett. På internett. INTERNETZ!

Av og til lurer jeg på om det er noen som har begynt med å skrive dikt, noveller eller kanskje til og med romaner om dette internettet. Er internettet da en protagonist, eller bare en mindre karakter, eller er kanskje internettet den allmektige fortelleren? Er internettet aktør eller struktur? Er internettet kanskje til og med diskurs? Jeg lurer på om noen beskjeftiger seg med forsøk på å dekonstruere internettet, og hva internettet selv synes om dette.

Jeg liker at mange fortsatt skriver internett med stor I. Egennavnet signaliserer at internettet har et navn, at det er mer enn bare teknologi - det kan være en person. Internettet er din venn i nøden, og samtidig din fiende. Det lokker deg ut i ukjent farvann, og det holder deg med selskap når du føler deg utenfor, for med Internettet er du aldri alene. Uansett hva du føler, finner du raskt et femsifret antall mennesker med både større og mer ekstreme følelser, problemer, interesser eller utfordringer.

Da kan du bare ha det så godt der du ligger i fosterstilling på baderomsgulvet , og etterpå kan du meddele det hele via dette internettet at da det var på det verste, du ante ikke hva du skulle gjøre, problemene bare tårnet seg opp, du klarte ikke å takle selv de enkleste oppgaver i hverdagen, hele verden raste sammen, og det hele så svært så mørkt ut. Du skriver videre hvorledes du kunne ha gjort noe med det, og du kunne ha reist deg opp og kjempet, kjempet deg gjennom det, kommet ut som et frigjort og forbedret menneske, et nytt menneske, et menneske som var blitt bedre kjent med seg selv, som hadde lært av sine feil og de utfordringene det hadde møtt underveis, et styrket menneske, fordi du klarte det, du klarte å holde hodet over vannet, du strittet mot det som ville trekke deg ned til den dypeste bunn, og holde deg der til evig tid, du strittet mot av all din kraft, og du klarte deg.

Men dette valgte du naturligvis ikke. Du valgte å tisse på deg, legge deg ned på baderomsgulvet - akkurat der fordi det er der det er varmekabler i gulvet, og dermed varmere og mer behagelig, der er lunt og godt - å legge deg ned i fosterstilling, og grine. Og du er stolt over dette valget, skriver du, på internettet, nei, til internettet, kjære Internett, skriver du, jeg er glad for at jeg valgte å handle som jeg gjorde, for det er dette som har gjort meg til den jeg er den dag i dag, forteller du, før du annonserer at du planlegger å inngå i ekteskapelige relasjoner med baderomsgulvet - unnskyld, Baderomsgulvet, heter det seg visst nå - men et kort søk (på dette internettet) senere har du oppdaget at du slettes ikke er den første personen som har gjort noe slik, faktisk har en eller annen brasilianer skrevet om det samme, også adressert til dette internettet, og han gjorde det allerede i 2001. Søren.

Ingen nåde

Etjaaa dødsmorsomt med eksamenstid i JULI. Og ikke minst i BERLIN!

Men dette var jeg med på i helgen som var:

Nåde!

Jeg trodde jeg endelig skulle få oppleve en sommer uten svensketrance, men der tok jeg sannelig feil. Selv ikke i Berlin.

Det er ikke engang varmt ute. Det er hverken fest eller promille involvert - såvidt jeg vet. Og likevel er den her. Svensketrancen.

Dermed gikk det lille jeg hadde igjen av konsentrasjonsevne over i irritasjon. Jeg er likevel ikke så egoistisk at jeg velger å lide i stillhet, og gjengir dermed et par strofer:


Jag känner en bot,
Hon heter Anna,
Anna heter hon

...slik at dere andre kan oppleve litt empati.

Squat Tempelhof

Jeg begynner til å bli vant til dette nå.



På lørdag ble den gamle flyplassen i Berlin - Tempelhof - forsøkt okkupert. Formålet var å skape et frirom i hjertet av Berlin, heller enn å stå passivt på sidelinja og se dyre luksusleiligheter spise opp det arealet. For i Berlin er gentrifisering like populært som kommunister i 1950-tallets USA.

Tross i mange oppmøtte (visstnok rundt 5000, som høres ut som en rimelig antagelse, i motsetning til SpiegelTVs "noen hundre venstreradikale" - tvert imot var det nesten bare relativt unge folk, og absolutt ikke bare venstreradikale) lyktes det ikke å komme inn på selve området, og det hele resulterte i demonstrering og katt-og-mus-lek med politiet.

Etterpå trakk demonstrantene seg tilbake til Hasenheide Park, hvor det ble arrangert fest under åpen himmel. Her gikk det hele fredelig for seg, helt til politiet bestemte seg for å tømme parken - uten tilstrekkelig planlegging eller lyskastere. Resultat: ingen oversikt, ypperlig anledning for folk med stigende promille til å provosere, og dermed motsvar fra politiets side i form av pepperspray, som i ly av nattens mulm og mørke også rammet uskyldige. Det var definitivt på tide å komme seg hjem.

Og så var nok en dag i Europas politiske partyby over.

(Denne uka streiket dessuten alle skoleelever og studenter, og flere steder rundt omkring i landet ble bygninger okkupert, bl.a. 4. etasje i Dorotheenstraße 24 ved Humboldt, samt en enorm demonstrasjon på onsdagen. Alt dette gikk imidlertid fredelig for seg.)

Les mer:
http://www.netzeitung.de/politik/deutschland/1384119.html

Flere bilder:
http://www.welt.de/politik/article3965885/Sturm-auf-Tempelhof.html

Opp, opp, opp!

Det gryr av dag, og mennesker med sløve blikk og røde kinn kommer krypende ut av sine mørke, varme og støyfylte hull. Alle som én har de ett eneste ønske som driver dem fremover, og de søker som besatte etter en mulighet til å oppfylle dette prekære behov.

I flere timer har de danset taktfast til lyden av Berlins yrende natteliv, og først nå, idet det lysner, bytter de tempo, og begir seg ut i de brosteinslagte gatene. I byen som faktisk aldri sover, er det likevel ganske så stille, men menneskene forflytter seg bestemt i retning av målet: De vil opp.

Opp! Helst opp på taket til en høy bygning, men heisekranser, altaner, en høy mur, trær, stiger, og stilasjer duger også. Det er som om de søker likevekt etter å ha tilbrakt for mange timer i Berlins underverden.

Opp! For å se byen strekke seg fornøyd etter en lang natt. For å sitte fornøyd, sliten og døsig, med ansiktet vendt mot de første solstrålene, som ennå ikke varmer, men som likevel gjør godt.

Opp! Det er som en hellig gral alle begjærer: Soloppgang på den perfekte takterassen. Du hører broddstykker av historier som fortelles i små klynger idet du passerer, men de beste stedene holdes strengt hemmelige.

Med hjelp av lettere livstruende klatreaktivitet og/eller lovbrudd i form av inntrengen på andres eiendom er målet likevel innenfor rekkevidde, og når du sitter der oppe og skuer utover landskapet er det som de ville sagt det i en klisjefyllt tv-reklame: Ubetalelig.

Du store ananas!

Hvorfor heter matretter alltid noe med Hawai når det inneholder ananas?


I dag fikk jeg servert en såkalt "Hawaiitoast" av en av de jeg bor med. Det vil si: ostesmørbrød (laget i ovnen), med skinke og - that's right - ananas. Det fikk meg til å tenke: Hvorfor heter matretter alltid Hawai etellerannet når det inneholder ananas? Og: Hvor kommer egentlig ananas fra? Det fikk meg også til å tenke på den Stompa-episoden (stoooore, amerikanske ananasdrops!), men det får vi ta en annen gang.

Altså. Ananas. Denne rotfrukten - som ikke er en rotfrukt, men som likevel utgjør seg for å være nettopp dette, som i århundrer har vært utnyttet av lokalbefolkningen - de fattige, skitne små barna, hvis organer snart snappes opp av korrupte politibetjenter, ja, disse, disse og DISSE barna, ja, nettopp DE tenker - ja, endog LENGTER - etter å kjenne den sødmefyllte smaken av frisk ananas på tungen....HNKH BØRDE, Peru! Tilbake til studio!

...ananas ja. Men først: ananastoast!

Ananastoasten, kunne min rastabeflettede romkamerat fortelle meg, ble oppfunnet i det tidligere DDR, av en østtysk fjernsynskokk. Noe merkelig at den da ble oppkalt etter en amerikansk delstat heller enn for eksempel Bodensee. Nu vel, merkeligere er det i det hele tatt at de i det hele tatt benyttet ingredienser som ikke akkurat var lett tilgjengelig der og da. Ananas fikk man stort sett tak i kun én gang i året. Men om man først fikk tak i det, ja, da er det klart man foretrekker å innta det sammen med det eksotiske tilbehøret brød, ost og skinke.

Mens jeg satt der og smattet på mitt stykke hawaiitoast, kunne jeg slå fast at - hvis og bare hvis - en matrett inneholder nettopp denne frukt, ender den gjerne opp med å bære navnet "Hawaii-...". Ta Hawaii-pizza, for eksempel. Det er egentlig en helt vanlig pizza, men se det! Et par usle ananasbiter, og vips! Pizza Hawaii! Det er nesten så du hører suset fra bølgene idet pizzafatet nærmer seg.

Om ananasens opphav kunne internettet meg fortelle, at, nei, ananasen kommer ikke fra Hawaii, men tvert imot fra Brasil og Paraguay. Imidlertid ble vår venn ananasen allerede i 1813 introdusert til hawaiis strender (eller eventuelt litt lengre inn på øya), og siden den gang har den delt "den store øya" med både surfere og norske utenrikskorrespondenter på ferie (fom. siste amerikanske valg/-kamp kvalifiserer det for øvrig også som jobbreise).