Sightseeing etter tilfeldighetsmetoden

Hvordan bør DU bedrive sightseeing? Det aner jeg ikke, men her er i alle fall et forslag.


Den beste måten å bedrive sightseeing på er ved randomisering uten utvalg. Nå kunne jeg her gjerne ha teoritisert dette i det uendelige – jeg vet jeg ikke er den eneste som tenderer til å henfalle til slik uendelig teoretisering – men jeg velger i dette tilfellet å komme med et konkret, håndgripelig eksempel for å illustrere, belyse og forklare min turisttese.

Men først, litt klassisk kritikk i form av skittkasting: Dette er en mer autentisk fremgangsmåte enn å betale i bøtter og spann for reiseguider som forteller deg hvor du kan finne det ekte, det pitoreske, det uoppdagede, dit hvor ingen andre turister drar – bortsett fra de mange andre som også tilfeldigvis har kjøpt den samme boka.

Jeg har en plan. En bedre plan. Den koster ingenting, det eneste du trenger er et kart slik at du finner veien hjem igjen når føttene blir såre. I tilfellet – kasuset – Berlin vil jeg også anbefale sykkel på det varmeste. Dette kan enten kjøpes billig på loppemarked eller leies for anledningen (sistnevnte hvis du kun er på besøk, eller hvis du avskyr sykler og fenomenet sykling, men er villig til å legge hatet til side for én dag, ikke lenger, kun en eneste dag, men der du suser forbi fotgjengere og biler som sitter fast i trafikkorken, du sykler så vinden rusker deg vennlig i håret, du skuer utover det urbane landskapet, og kjenner sola varme i ansiktet og-...Hvertfall: sykkel kan leies for anledningen). Et snev av retningssans er ingen forutsetning, men det kan heller ikke skade om du skulle være således disponert.

Så hva gjør du? Det hele er såre enkelt: Du velger en tilfeldig retning, en tilfeldig gate å sykle ned, og følger magefølelsen. Du trenger ikke å forholde deg til noe kart – men det kan være en god idé å få med seg gateskiltene, slik at du ved en senere anledning kan komme tilbake dersom dette skulle være ønskelig – du trenger ikke ha en bestemt plan med hensyn til hva du skal se, eller hvor du skal dra.

Det hele er egentlig ganske behagelig, ettersom det for oss i Norge (jajaja, ossinorgevettuserruserru) omtrent alltid er snakk om å komme seg fra A til B – eventuelt fra A, via B, til C. Rasjonelt, trygt og kjedelig. Dog praktisk i hverdagen.

Har du derimot tid – og det har du gjerne i dagens samfunn kun når du er på ferie, om enn da – kan jeg anbefale deg å legge planer til side, og heller drive gatelangs. Det er kanskje ikke like effektivt som å betale for et trangt og ubehagelig plastsete på en to etasjer høy glorete buss fylt til randen av japanske turister med telelinse – der besetningen er tilsvarende glorete, og har dårligere humor enn Vidar Lønn-Arnesen, der sights serveres på løpende bånd, smakløse som en vassen hamburger fra en drive in-sjappe ved motorveien, men som du likevel tar femti bilder av, for likevel i etterkant å kjøpe et ferdig bilde av, som du sender som postkort til venner og familie som materielt bevis for at du er der ute et sted og utvider horisonten din, fordi du opplever noe, noe som ikke finnes der hjemme, men der det du skriver om likevel kun handler om været – men det er mye mer spennende, fordi du ikke vet hva som venter deg. Det må da være bedre enn kun å krysse av på lista at du har vært der og der.

Du kan dermed overraskes såvel som skuffes, men også prosessen i seg selv er verdifull. Hvor ofte kan vi drive planløst rundt til vanlig? Når du først er på ferie: Ta det heller med ro, stress ned, la nygjerrigheten lede veien, og kast deg ut i det ukjente.

Forrige tirsdag var jeg på vei hjem fra Humboldt, og bestemte meg for å ta en annen rute hjemover, og endte egentlig med å velge litt tilfeldige gater, vagt i retning syd. Jeg kom dermed fordi den gamle flyplassen Tempelhof, der jeg stoppet opp for å plukke med meg noen blomster, jeg syklet gjennom en kolonihage, forbi en fotballbane og en enorm butikk der alt kostet én euro, jeg stoppet opp utenfor kneiper med artige navn, jeg så koselige frisørsalonger, minnesmerker, parker, brosteinsgater, uendelig mye sovjetarkitekttur, unger, hunder og kebabsjapper, og ikke minst politisk reklame for det kommende europaparlamentsvalget, samt gamle plakater i anledning fjorårets lokale folkeavstemning vedrørende Tempelhofs fremtidige status (som for øvrig endte med at flyplassen ble stengt i november samme år).

Null stress, kun nysgjerrighet – samt sol i ansiktet og vind i håret.