Opp, opp, opp!

Det gryr av dag, og mennesker med sløve blikk og røde kinn kommer krypende ut av sine mørke, varme og støyfylte hull. Alle som én har de ett eneste ønske som driver dem fremover, og de søker som besatte etter en mulighet til å oppfylle dette prekære behov.

I flere timer har de danset taktfast til lyden av Berlins yrende natteliv, og først nå, idet det lysner, bytter de tempo, og begir seg ut i de brosteinslagte gatene. I byen som faktisk aldri sover, er det likevel ganske så stille, men menneskene forflytter seg bestemt i retning av målet: De vil opp.

Opp! Helst opp på taket til en høy bygning, men heisekranser, altaner, en høy mur, trær, stiger, og stilasjer duger også. Det er som om de søker likevekt etter å ha tilbrakt for mange timer i Berlins underverden.

Opp! For å se byen strekke seg fornøyd etter en lang natt. For å sitte fornøyd, sliten og døsig, med ansiktet vendt mot de første solstrålene, som ennå ikke varmer, men som likevel gjør godt.

Opp! Det er som en hellig gral alle begjærer: Soloppgang på den perfekte takterassen. Du hører broddstykker av historier som fortelles i små klynger idet du passerer, men de beste stedene holdes strengt hemmelige.

Med hjelp av lettere livstruende klatreaktivitet og/eller lovbrudd i form av inntrengen på andres eiendom er målet likevel innenfor rekkevidde, og når du sitter der oppe og skuer utover landskapet er det som de ville sagt det i en klisjefyllt tv-reklame: Ubetalelig.