Var akkurat på møte med Campaign to End the Death Penalty, og i dag hadde vi en speaker - niesen til en som er på death row. Virkelig sterkt å høre henne fortelle om de grove urettferdighetene som gjennomsyret rettsaken, og sjokkerte da hun kunne berette at hun, som familiemedlem av en på death row, blir diskriminert. Hun hadde møtt en mor hvis datter hadde blitt myrdet, som mente at morderen fortjente å dø. I overført betydning (siden dette var en annen sak, ikke onkelen hennes det gjaldt), ønsket moren å se vår speaker sin onkel dø. Men vår speaker ønsket ikke at denne kvinnens datter skulle dø. Fortalte om opplevelsen av å ha en slektning på death row. Viser hvordan det rammer familiemedlemmer av de dømte. Og viser virkelig hvordan dødsstraff underminerer menneskeverd.
Hun hadde all sympati for ofres etterlatte, og om hun selv kunne hindre et mord, så ville hun gjort alt hun kunne for å forhindre det, men i motsetning til mord (der man ikke vet når det kan skje, hvem det kan ramme, eller hvem som kan utføre det), vet man ved henrettelser tid og sted, og hvem som skal gjøre det (implisitt: planlagt og offentlig kjent mord).
Det er lett å si at man er "busy", har annet å gjøre, slikt å føre, men her er det snakk om liv og død. Det er snakk om et menneskeliv. Er det for mye å forvente at man prioriterer å bidra for å redde et menneskeliv, fremfor å se siste episode av en eller annen tv-serie? Hva slags samfunn er det vi får når folk ikke bryr seg om hva som skjer rundt dem? Når mer tid brukes på å følge med på Lost, Paris Hilton og Tippeligaen enn på å gjøre verden til et bedre sted? Hvordan kan vi leve med oss selv når vi så godt vet at mennesker i andre deler av verden, i vår egen del av verden og i vårt eget samfunn blir gjort til gjenstand for grov urettferdighet. Er det lettere å la være å tenke på det, å trekke et glemselens slør over alt det vonde her i verden? Er det virkelig løsningen? Skal vi sløves ned, ignorante om hva som skjer her i verden, så lenge vi kan underholdes, så lenge noe lystig kan holde på oppmerksomheten vår lenge nok til at vi glemmer, glemmer, glemmer alt som er trist, fælt, ubehagelig; så lenge vi lulles inn i et behagelig bevisst koma der vi ikke trenger å se utenfor vår egen lille sfære, der all konversasjon skal dreies rundt det lette, det behagelige, det lystige. Kan vi leve med oss selv i en slik boble?
Hva om noen i din familie, eller noen du kjente, ble dømt til døden? Hva om du hadde måttet gå rundt vel vitende om at en som stod deg nær kunne tas av dage, på et kjent tidspunkt? Av staten, og det med hensikt. Hva ville du følt dersom du visste at noen du holdt av skulle dø på et fastsatt tidspunkt? En spesifikk dato. Et bestemt klokkeslett. Ville du da kunne fortsette som normalt i mellomtiden?
Du må ikke sove! Må du kastes inn i virkeligheten gjennom stadig mer brutale kalddusjer i form av sjokk, for å realisere hva som faktisk foregår her i verden? Når skal boblen sprekke?
Labels: Samfunn, USA
