Aldersrabalder
Gjett hvor gammel jeg er? (Hint: født før krigen.)
Man skal visstnok aldri spørre en kvinne om hennes alder. Russerne vet imidlertid råd, og anbefaler at man heller spør om hennes barns alder. Slik var det før, og kanskje er det fortsatt slik - bortsett fra at man må justere for at vordende mødre blir nettopp det (vordende, altså) i noe høyere alder enn før i tida.
På et visst tidspunkt endres dette imidlertid RADIKALT. Ja, radikalt. Fra å være noe som ikke skal sies høyt blir det nå om å gjøre å stå på barrierene og rope det ut så hele verden kan høre: Dette er min alder! Og jeg er stolt av det! Dette menneskelige behov, denne brennende trangen til å kommunisere sin alder skyldes et langt liv med fortielse. Det er forløsende å endelig kunne uttale det unevnelige. Fred i sjela kombinert med en gryende stolthet: Hvert år som går er nå en prestasjon, og enhver anledning til å fortelle om dette er gyllen.
La meg illustrere det hele med følgende lett fiksjonaliserte historie fra virkeligheten:
Gammel dame observert på den lokale matbutikken står ved bakerdisken og skryter av at hun har kommet seg nettopp dit. Godt hjulpet av hennes reduserte hørsel og absolutt ikke reduserte stemmevolum, kan hun berette om at hun er hele 90 år gammel. Hører dere? NITTI! De to blonde svenskene bak disken nikker serviceivrig. De, og alle andre i butikken, har slettes ingen problemer med å høre den gamles budskap. Gjennom nesten to verdenskriger og nå dette grusomme været har hun kjempet seg helt hit for å sanke sitt daglige wienerbrød. Ikke dårlig det? Tenk det, nitti! Hun betaler, og går hjem for å gjennomføre sin daglige ringerunde, som en telefonselger som kun er ute etter å selge sine beretninger. Og å snakke om andre verdenskrig, selvfølgelig.
Jeg gleder meg allerede.
Man skal visstnok aldri spørre en kvinne om hennes alder. Russerne vet imidlertid råd, og anbefaler at man heller spør om hennes barns alder. Slik var det før, og kanskje er det fortsatt slik - bortsett fra at man må justere for at vordende mødre blir nettopp det (vordende, altså) i noe høyere alder enn før i tida.
På et visst tidspunkt endres dette imidlertid RADIKALT. Ja, radikalt. Fra å være noe som ikke skal sies høyt blir det nå om å gjøre å stå på barrierene og rope det ut så hele verden kan høre: Dette er min alder! Og jeg er stolt av det! Dette menneskelige behov, denne brennende trangen til å kommunisere sin alder skyldes et langt liv med fortielse. Det er forløsende å endelig kunne uttale det unevnelige. Fred i sjela kombinert med en gryende stolthet: Hvert år som går er nå en prestasjon, og enhver anledning til å fortelle om dette er gyllen.
La meg illustrere det hele med følgende lett fiksjonaliserte historie fra virkeligheten:
Gammel dame observert på den lokale matbutikken står ved bakerdisken og skryter av at hun har kommet seg nettopp dit. Godt hjulpet av hennes reduserte hørsel og absolutt ikke reduserte stemmevolum, kan hun berette om at hun er hele 90 år gammel. Hører dere? NITTI! De to blonde svenskene bak disken nikker serviceivrig. De, og alle andre i butikken, har slettes ingen problemer med å høre den gamles budskap. Gjennom nesten to verdenskriger og nå dette grusomme været har hun kjempet seg helt hit for å sanke sitt daglige wienerbrød. Ikke dårlig det? Tenk det, nitti! Hun betaler, og går hjem for å gjennomføre sin daglige ringerunde, som en telefonselger som kun er ute etter å selge sine beretninger. Og å snakke om andre verdenskrig, selvfølgelig.
Jeg gleder meg allerede.
Labels: alderdom, gamle mennesker, historier fra virkeligheten
posted by To ra at
3:50 PM
1 Comments
