Nåde!

Jeg trodde jeg endelig skulle få oppleve en sommer uten svensketrance, men der tok jeg sannelig feil. Selv ikke i Berlin.

Det er ikke engang varmt ute. Det er hverken fest eller promille involvert - såvidt jeg vet. Og likevel er den her. Svensketrancen.

Dermed gikk det lille jeg hadde igjen av konsentrasjonsevne over i irritasjon. Jeg er likevel ikke så egoistisk at jeg velger å lide i stillhet, og gjengir dermed et par strofer:


Jag känner en bot,
Hon heter Anna,
Anna heter hon

...slik at dere andre kan oppleve litt empati.

Squat Tempelhof

Jeg begynner til å bli vant til dette nå.



På lørdag ble den gamle flyplassen i Berlin - Tempelhof - forsøkt okkupert. Formålet var å skape et frirom i hjertet av Berlin, heller enn å stå passivt på sidelinja og se dyre luksusleiligheter spise opp det arealet. For i Berlin er gentrifisering like populært som kommunister i 1950-tallets USA.

Tross i mange oppmøtte (visstnok rundt 5000, som høres ut som en rimelig antagelse, i motsetning til SpiegelTVs "noen hundre venstreradikale" - tvert imot var det nesten bare relativt unge folk, og absolutt ikke bare venstreradikale) lyktes det ikke å komme inn på selve området, og det hele resulterte i demonstrering og katt-og-mus-lek med politiet.

Etterpå trakk demonstrantene seg tilbake til Hasenheide Park, hvor det ble arrangert fest under åpen himmel. Her gikk det hele fredelig for seg, helt til politiet bestemte seg for å tømme parken - uten tilstrekkelig planlegging eller lyskastere. Resultat: ingen oversikt, ypperlig anledning for folk med stigende promille til å provosere, og dermed motsvar fra politiets side i form av pepperspray, som i ly av nattens mulm og mørke også rammet uskyldige. Det var definitivt på tide å komme seg hjem.

Og så var nok en dag i Europas politiske partyby over.

(Denne uka streiket dessuten alle skoleelever og studenter, og flere steder rundt omkring i landet ble bygninger okkupert, bl.a. 4. etasje i Dorotheenstraße 24 ved Humboldt, samt en enorm demonstrasjon på onsdagen. Alt dette gikk imidlertid fredelig for seg.)

Les mer:
http://www.netzeitung.de/politik/deutschland/1384119.html

Flere bilder:
http://www.welt.de/politik/article3965885/Sturm-auf-Tempelhof.html

Opp, opp, opp!

Det gryr av dag, og mennesker med sløve blikk og røde kinn kommer krypende ut av sine mørke, varme og støyfylte hull. Alle som én har de ett eneste ønske som driver dem fremover, og de søker som besatte etter en mulighet til å oppfylle dette prekære behov.

I flere timer har de danset taktfast til lyden av Berlins yrende natteliv, og først nå, idet det lysner, bytter de tempo, og begir seg ut i de brosteinslagte gatene. I byen som faktisk aldri sover, er det likevel ganske så stille, men menneskene forflytter seg bestemt i retning av målet: De vil opp.

Opp! Helst opp på taket til en høy bygning, men heisekranser, altaner, en høy mur, trær, stiger, og stilasjer duger også. Det er som om de søker likevekt etter å ha tilbrakt for mange timer i Berlins underverden.

Opp! For å se byen strekke seg fornøyd etter en lang natt. For å sitte fornøyd, sliten og døsig, med ansiktet vendt mot de første solstrålene, som ennå ikke varmer, men som likevel gjør godt.

Opp! Det er som en hellig gral alle begjærer: Soloppgang på den perfekte takterassen. Du hører broddstykker av historier som fortelles i små klynger idet du passerer, men de beste stedene holdes strengt hemmelige.

Med hjelp av lettere livstruende klatreaktivitet og/eller lovbrudd i form av inntrengen på andres eiendom er målet likevel innenfor rekkevidde, og når du sitter der oppe og skuer utover landskapet er det som de ville sagt det i en klisjefyllt tv-reklame: Ubetalelig.

Du store ananas!

Hvorfor heter matretter alltid noe med Hawai når det inneholder ananas?


I dag fikk jeg servert en såkalt "Hawaiitoast" av en av de jeg bor med. Det vil si: ostesmørbrød (laget i ovnen), med skinke og - that's right - ananas. Det fikk meg til å tenke: Hvorfor heter matretter alltid Hawai etellerannet når det inneholder ananas? Og: Hvor kommer egentlig ananas fra? Det fikk meg også til å tenke på den Stompa-episoden (stoooore, amerikanske ananasdrops!), men det får vi ta en annen gang.

Altså. Ananas. Denne rotfrukten - som ikke er en rotfrukt, men som likevel utgjør seg for å være nettopp dette, som i århundrer har vært utnyttet av lokalbefolkningen - de fattige, skitne små barna, hvis organer snart snappes opp av korrupte politibetjenter, ja, disse, disse og DISSE barna, ja, nettopp DE tenker - ja, endog LENGTER - etter å kjenne den sødmefyllte smaken av frisk ananas på tungen....HNKH BØRDE, Peru! Tilbake til studio!

...ananas ja. Men først: ananastoast!

Ananastoasten, kunne min rastabeflettede romkamerat fortelle meg, ble oppfunnet i det tidligere DDR, av en østtysk fjernsynskokk. Noe merkelig at den da ble oppkalt etter en amerikansk delstat heller enn for eksempel Bodensee. Nu vel, merkeligere er det i det hele tatt at de i det hele tatt benyttet ingredienser som ikke akkurat var lett tilgjengelig der og da. Ananas fikk man stort sett tak i kun én gang i året. Men om man først fikk tak i det, ja, da er det klart man foretrekker å innta det sammen med det eksotiske tilbehøret brød, ost og skinke.

Mens jeg satt der og smattet på mitt stykke hawaiitoast, kunne jeg slå fast at - hvis og bare hvis - en matrett inneholder nettopp denne frukt, ender den gjerne opp med å bære navnet "Hawaii-...". Ta Hawaii-pizza, for eksempel. Det er egentlig en helt vanlig pizza, men se det! Et par usle ananasbiter, og vips! Pizza Hawaii! Det er nesten så du hører suset fra bølgene idet pizzafatet nærmer seg.

Om ananasens opphav kunne internettet meg fortelle, at, nei, ananasen kommer ikke fra Hawaii, men tvert imot fra Brasil og Paraguay. Imidlertid ble vår venn ananasen allerede i 1813 introdusert til hawaiis strender (eller eventuelt litt lengre inn på øya), og siden den gang har den delt "den store øya" med både surfere og norske utenrikskorrespondenter på ferie (fom. siste amerikanske valg/-kamp kvalifiserer det for øvrig også som jobbreise).