Sightseeing etter tilfeldighetsmetoden

Hvordan bør DU bedrive sightseeing? Det aner jeg ikke, men her er i alle fall et forslag.


Den beste måten å bedrive sightseeing på er ved randomisering uten utvalg. Nå kunne jeg her gjerne ha teoritisert dette i det uendelige – jeg vet jeg ikke er den eneste som tenderer til å henfalle til slik uendelig teoretisering – men jeg velger i dette tilfellet å komme med et konkret, håndgripelig eksempel for å illustrere, belyse og forklare min turisttese.

Men først, litt klassisk kritikk i form av skittkasting: Dette er en mer autentisk fremgangsmåte enn å betale i bøtter og spann for reiseguider som forteller deg hvor du kan finne det ekte, det pitoreske, det uoppdagede, dit hvor ingen andre turister drar – bortsett fra de mange andre som også tilfeldigvis har kjøpt den samme boka.

Jeg har en plan. En bedre plan. Den koster ingenting, det eneste du trenger er et kart slik at du finner veien hjem igjen når føttene blir såre. I tilfellet – kasuset – Berlin vil jeg også anbefale sykkel på det varmeste. Dette kan enten kjøpes billig på loppemarked eller leies for anledningen (sistnevnte hvis du kun er på besøk, eller hvis du avskyr sykler og fenomenet sykling, men er villig til å legge hatet til side for én dag, ikke lenger, kun en eneste dag, men der du suser forbi fotgjengere og biler som sitter fast i trafikkorken, du sykler så vinden rusker deg vennlig i håret, du skuer utover det urbane landskapet, og kjenner sola varme i ansiktet og-...Hvertfall: sykkel kan leies for anledningen). Et snev av retningssans er ingen forutsetning, men det kan heller ikke skade om du skulle være således disponert.

Så hva gjør du? Det hele er såre enkelt: Du velger en tilfeldig retning, en tilfeldig gate å sykle ned, og følger magefølelsen. Du trenger ikke å forholde deg til noe kart – men det kan være en god idé å få med seg gateskiltene, slik at du ved en senere anledning kan komme tilbake dersom dette skulle være ønskelig – du trenger ikke ha en bestemt plan med hensyn til hva du skal se, eller hvor du skal dra.

Det hele er egentlig ganske behagelig, ettersom det for oss i Norge (jajaja, ossinorgevettuserruserru) omtrent alltid er snakk om å komme seg fra A til B – eventuelt fra A, via B, til C. Rasjonelt, trygt og kjedelig. Dog praktisk i hverdagen.

Har du derimot tid – og det har du gjerne i dagens samfunn kun når du er på ferie, om enn da – kan jeg anbefale deg å legge planer til side, og heller drive gatelangs. Det er kanskje ikke like effektivt som å betale for et trangt og ubehagelig plastsete på en to etasjer høy glorete buss fylt til randen av japanske turister med telelinse – der besetningen er tilsvarende glorete, og har dårligere humor enn Vidar Lønn-Arnesen, der sights serveres på løpende bånd, smakløse som en vassen hamburger fra en drive in-sjappe ved motorveien, men som du likevel tar femti bilder av, for likevel i etterkant å kjøpe et ferdig bilde av, som du sender som postkort til venner og familie som materielt bevis for at du er der ute et sted og utvider horisonten din, fordi du opplever noe, noe som ikke finnes der hjemme, men der det du skriver om likevel kun handler om været – men det er mye mer spennende, fordi du ikke vet hva som venter deg. Det må da være bedre enn kun å krysse av på lista at du har vært der og der.

Du kan dermed overraskes såvel som skuffes, men også prosessen i seg selv er verdifull. Hvor ofte kan vi drive planløst rundt til vanlig? Når du først er på ferie: Ta det heller med ro, stress ned, la nygjerrigheten lede veien, og kast deg ut i det ukjente.

Forrige tirsdag var jeg på vei hjem fra Humboldt, og bestemte meg for å ta en annen rute hjemover, og endte egentlig med å velge litt tilfeldige gater, vagt i retning syd. Jeg kom dermed fordi den gamle flyplassen Tempelhof, der jeg stoppet opp for å plukke med meg noen blomster, jeg syklet gjennom en kolonihage, forbi en fotballbane og en enorm butikk der alt kostet én euro, jeg stoppet opp utenfor kneiper med artige navn, jeg så koselige frisørsalonger, minnesmerker, parker, brosteinsgater, uendelig mye sovjetarkitekttur, unger, hunder og kebabsjapper, og ikke minst politisk reklame for det kommende europaparlamentsvalget, samt gamle plakater i anledning fjorårets lokale folkeavstemning vedrørende Tempelhofs fremtidige status (som for øvrig endte med at flyplassen ble stengt i november samme år).

Null stress, kun nysgjerrighet – samt sol i ansiktet og vind i håret.

Herrenes dag

Hjemme i Norge feires det på denne dag den såkalte himmelspretten. I Tyskland feires det i tillegg at det er farsdag. Og i Berlin?


I Berlin feires det sant og visst på ganske annet vis. I dag er det nemlig Herrentag, det vil si mannedag. Her ville kanskje kritiske røster innvende at enhver dag er mannedag, i det minste hver lørdag, da samtlige t-baner oversvømmes av horder av blåkledde promillehøylytte menn som mer enn gjerne forskyner seg flere ganger ved middagsbordet, menn som skåler og skråler, mennemenn som er på vei til stadion for å se FOTBALLKAMP. ÆEEEOOOOOOO! ÅJÅJÅJ! ...og så videre.

Så hvordan feires så denne herrenes dag? Jo, samtlige t-baner oversvømmes av horder av promillehøylytte menn som mer enn gjerne forskyner seg flere ganger ved middagsbordet, menn som skåler og skråler, mennemenn som snakker om FOTBALL, PUPPER og ØL. ÆEEEOOOOOOO! ÅJÅJÅJ! ...og så videre.

Mer on Herrentag her:
http://de.wikipedia.org/wiki/Vatertag#Deutschland

For dem som ikke behersker det tyske sprog:
http://en.wikipedia.org/wiki/Father%27s_Day#Germany

Til dere der hjemme

Til alle dere der hjemme som leser til eksamen, og dere som har en deadline hengende over dere - ja, dere ja! Sjekk ut dette:




Hjernedød. Nå.

En lever til besvær

Reklameskilt observert på t-banen: "Sie trinken mehr Alkohol als Sie eigentlich wollen?"


Ja! Jeg tilstår, jeg innrømmer alt og innser det! Jeg kan ikke huske sist det gikk en halv dag uten at jeg havnet i etanolens sødmefylte favn. Klassisk konform kommunistarkitektur blir med ett groovy, og hverdag et fremmedord. For i Berlin svever du på en sky av konstant promillerus.

Men spør du en tysker om han eller hun nyter alkohol, kan det hende at vedkommende rister på hodet. "Jeg drikker overhodet ikke alkohol." Spør du derimot samme person om hun drikker øl, nikkes det spørrende. "Ja, det er det klart jeg gjør," sier hun, og ser rart på deg, for i Tyskland regnes ikke øl som alkohol, men er derimot en hvilken som helst drikkevare, på linje med melk og juice. Du kunne like gjerne ha spurt henne om himmelen er blå.

Et interessant konsept her i Berlin er den såkalte "Wegbier", som betyr noe sånt som "underveis-øl". Er du på vei til/fra jobb, må gjøre noen ærender, møte et par venner, besøke bestemor eller hva det skal være, ja, da stikker du like så greit innom en kiosk, og plukker med deg en flaske eller to. De mer dannede kjøper kanskje noe lesestoff i tillegg.

Om du i Norge på en hverdag hadde sittet alene på t-banen og drikker, ville de fleste trekke den slutningen at du var en alkoholiker, fnyse, for så å sette seg langt unna. Du ville tiltrekke deg oppmerksomhet, og du ville bli uglesett. I Tyskland, derimot, er dette like oppsiktsvekkende som et par hvite tennissokker (med mindre de er oppi sandalene - oh no! Somebody call the fashion police!).

Både pris og tilgang muliggjør denne normaliseringen av øl. Her ville vinmonopol og egne åpningstider for salg av alkohol i butikk blitt ansett som lettere totalitært. Nei, svært totalitært - og det i et land med...skal vi si erfaring med alternative regimetyper?

Overgang til tyske tilstander ville imidlertid ha kastet Norge ut i anarki og kaos, takket være vårt prisfokus og vår helgefyllmentalitet.

Med andre ord: Det er ikke uproblematisk å være norsk i Berlin. Heldigvis vender jeg nesa mot Oslo til høsten. Hvis jeg fortsatt (har en) lever.

1. mai i Berlin

Shit! 1. mai i Berlin er en kombinasjon av 17. mai, natten før, Musikkens dag, festival, G8-møte og Ibiza. Og enda så rolig som det var i år - ifølge de innfødte.


Natt til 1. mai var som natt til 17. mai, eller som natt til 1. mai, slik vi kjenner den hjemme i Norge. Bare tusen ganger bedre, selvfølgelig. Festen varte ut i de små timer - men det gjør den jo alltid her i Berlin, så dette var ikke akkurat sensasjonelt. Selve dagen 1. mai var en eneste lang folkefest, alt som kunne krype og gå strømmet ut i Kreuzbergs gater. Atmosfæren var til å ta og kjenne på. Det var som en mer down and dirty versjon av 17. mai. Her ble det grillet, øllet, danset, pratet, appellert og fjaset. Berlin er som en eneste lang festival - dét kan det ikke tviles på.

Dog en eksplisitt politisk festival. Etter å ha løpt rundt i gatene for å suge inn stemingsinntrykk, og etter avslapping i parken ved Marianneplatz, stakk jeg og to nederlenderinner til 18 Uhr-demonstrasjonen (gjett når den begynte). Der var det rap og paroler, bl.a. fra en 84 år gammel kommunist ("Widerstand! Widerstand!" ropte hun, og viftet med det røde flagget), samt en representant for Ökologische Linke (økologisk venstreparti). Bare i Berlin!

Etter parolene begynte selve demonstrasjonen, som gikk på kryss og tvers i Kreuzberg. Ved Görlitzer Bahnhof begynte det å murre, og utallige politibetjenter i fullt "riot gear" (føler at "opprørsuniform" blir litt for tamt) fosset frem mot folkemengden. Steiner og flasker fløy allerede gjennom lufta, så det var på tide å takke for seg og trekke seg tilbake.

Etter en sårt etterlengtet falafel dro vi tilbake til folkefesten, som var i full gang noen kvartaler unna. Gatene var sperret av for trafikk, noe som gjorde at ethvert gatehjørne potensielt kunne benyttes som dansegulv, noe det også følgelig ble. De færreste bevegde seg innendørs, men tok heller med seg pilsen ut (eller kjøpte den sannsynligvis utendørs, det skulle vanskelig gjøres å gå 2 meter uten å komme forbi en ølstand).

Mye dansing senere måtte vi rett og slett kaste inn håndkledet. Berlinerne, derimot, holdt det sannsynligvis gående til langt utpå morgenen. For en dag!

Noen fotografiske inntrykk:
http://www.flickr.com/photos/wunschkind68/sets/72157617499382233/